Mine meninger om Erlings nye Rema-rolle skapte oppmerksomhet...
Ikke uventet førte dagens debattinnlegg i Dagbladet til litt rabalder. Stort redaksjonelt oppslag, og tre forholdsvis lange radiodebatter (NRK P1, Radio Norge og P4). Naturligvis er det drøyt å beskylde min svært dyktige kokkekollega, Erling Sundal, for å ha solgt seg til Rema 1000, men jeg mener bestemt at jeg kan stå inne for hvert ord. Selv om flertallet av norske matkunder sikkert ikke vil være enig med meg, er jeg rimelig sikker på jeg møter forståelse blant alle som har sans for god mat og skikkelige råvarer.
Her er debattinnlegget som sto på trykk i dagens utgave av Dagbladet:
Når kokken selger sitt gode rykte – for mye mer enn hundrelappen
Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg fikk se min kokkekollega, Erling Sundal, dukke opp på tv-skjermen som frontfigur for Rema 1000-kampanjen ”Middag til familien for under hundrelappen”. Min umiddelbare reaksjon var: ”Du verden, hva man kan få enkelte til å si og gjøre for en pen slump penger”.
På overflaten kan kampanjen virke helt ok – det er tross alt bra å få flere familier til å lage middag hjemme. Og jeg er heller ikke i tvil om at mange av kundene liker konseptet, og at matvarekjeden relativt raskt tjener inn igjen honoraret til kjendiskokken.
Problemet er bare at Erling på denne måten samtidig legitimerer matkjedenes ensidige og fordummende fokus på pris. I stedet for å snakke om at maten skal være så billig som mulig, burde han brukt sin innflytelse til å skape forståelse for verdier som kvalitet og mangfold i matvaredisken.
Å hyle om lave priser er greit om man selger underbukser og tubesokker, men jeg trodde ærlig talt ikke at en prisbelønnet kokk ville bruke sin faglige tyngde og posisjon til å pushe vakumpakkede poteter og grønnsaker på forbrukerne. Etter min mening misbruker han dermed en unik anledning til å få flere norske familier til å verdsette god smak og høy kvalitet på maten, egenskaper som nødvendigvis bidrar til å trekke prisen opp.
Alle er enige om at Erling er en fremragende kokk, sannsynligvis en av landets aller beste. I mine øyne blir det dermed ekstra trist når han velger å prostituere seg for den samme matmafiaen som i årevis har forsøplet landet vårt med kjip, simpel frossenmat og halvfabrikater.
I reklamer for fôr til katter og bikkjer er det ingen som snakker om lave priser, da er det kun kvalitet og smak som gjelder. Det ligger over min fatteevne at folk er mer opptatt av hva de putter i dyrene enn i seg selv og sine egne barn. Bør vi ikke snart forstå at kvalitet koster, også når det er snakk om mat? Og er det ikke endelig på tide at vi unner oss det beste, på samme måte som når det handler om biler og tv-apparater? Hvis du ønsker å verdsette din kjære med en flott presang, er vel ikke det første du bemerker at ”den var jo så utrolig billig!”.
Knapt noen utenfor kokkemiljøet visste hvem Erling Sundal var før han ble kjent gjennom TV2-serien ”Smaken av Norge”. Tanken bak denne serien var å profilere og vise fram norske råvarer, hvilken unik kvalitet og bredt mangfold det tross alt finnes i dette landet hvis man er villig til å lete utenfor kjølediskene til Rema 1000 og de andre matvarekjedene.
Derfor er det ekstra skuffende at Erling nå velger å bruke den nye kjendisstatusen sin til å promotere en matvare-filosofi som går ut på det stikk motsatte, nemlig å gjøre utvalget så smalt, ensartet og billig som overhodet mulig. Men det blir kanskje slik når ønsket om å tjene penger blir for sterkt: Man gir blaffen i egne prinsipper – og selger seg til den høystbydende. Som i dette tilfellet, gjerne også til den familien som har gjort mest for å ødelegge norsk kvalitetsmat, Reitan-familien.
For jeg er ikke i tvil om at Erling må ha hatt en dårlig smak i munnen da han sa ja til å bli frontfigur for denne kampanjen. Hør bare hva han selv uttaler om råvårer og matkvalitet på hjemmesiden for firmaet som han driver sammen med tre kokkekolleger, Flavours:
”Vi lager mat uten noen form for tilsetningsstoffer og alt lages fra grunnen av, de aller beste råvarer er en selvfølge.”
Det må i fremtiden bli vanskelig for Flavours å snakke troverdig om matkvalitet og gode råvarer når frontfiguren opptrer som en nyfrelst misjonær for en matkjede som i praksis motarbeider de samme verdiene.
Jeg er ikke den som ser mest på priser når jeg er ute og handler mat, men nå ble jeg litt irritert. For en ordinær entrecote betalte jeg en kilospris på 198,- . Jeg ble ganske nysgjerrig på hvem som egentlig stikker av med de store pengene, og valgte dermed å gå litt dypere til verks.
Heldigvis for henne var Henrik en strålende og galant læremester som fikk den urbane forfatteren til å slappe av i den ustabile farkosten.
